Jeg er så heldig, jeg...

Jeg bruker noen timer i uka i bil. Rv 36 er et godt sted å tenke. Jeg er heldig sånn, som får ha to gode tenkepauser helt for meg selv 4 dager i uka. Da tenker jeg på litt av hvert. Og etter å ha tenkt i noen måneder så kom jeg frem til denne fantastiske erkjennelsen: JEG HAR INGEN UNNSKYLDNING! Vet du hva det betyr? Jeg kan ikke gjemme meg bak et eller annet trist og leit og si at det er derfor jeg er som jeg er. Jeg må rett og slett bare innrømme at jeg er så heldig med mitt liv at jeg har all verdens grunn til å stå oppreist og møte verden. Og derfor føler jeg meg heldig... Ikke det at jeg ikke ønsker meg noe eller noen å skylde på av og til, -for det gjør jeg. Men hadde jeg hatt noen å skylde på, så hadde det vært synd på meg. Det er det ikke. Jeg har det så forbasket godt at det er min oppgave å ta ansvar for eget liv. Jeg har alltid hatt det godt. Og alt det som ikke har vært godt, det har kommet i overkommelige doser når jeg har hatt folk rundt meg som har kunnet stå der for meg. Jeg er heldig...

Og vet du hva? Jeg tør nesten ikke skrive dette, for jeg er så redd for å tråkke på noen som ligger nede. Jeg er så redd for å virke blærete, skrytete eller ett eller annet annet ekkelt... For jantes lov bor i hjertet mitt. Derfra slynges ordre ut om å holde alt positivt for meg selv. Men jeg vet ikke hvorfor alt positivt skal skjules og alt negativt prates om... Det blir liksom ikke noe pågangsmot av slikt... Hadde det vært mine egne bravader jeg var så grusomt heldig med, så ville jeg nok ligget litt lavere. Men det er ikke noe hos meg som er så strålende. Jeg opplever bare at jeg er så heldig... Jeg har ikke fortjent det på noen måte, -jeg er bare så heldig. Ikke spør meg om hvorfor

Det å være heldig er et stort ansvar. Det merker jeg. Jeg opplever at når jeg er så heldig, så er det min oppgave å stå der for andre. Jeg føler jeg har fått styrke gjennom det heldige, og så tror jeg at min oppgave nå er å være en av dem som kan støtte folk som har vært mindre heldige. Folk som ble født med dårligere odds, ( ikke spør meg hvorfor ), folk som møtte et fossefall med utfordringer på samme tid, (ikke spør meg om hvorfor ), folk som med rette har noen unnskyldninger. Jeg sitter og lurer på om jeg kan bety noe for dem...

Jeg har kommet til at ordene "heldig" og "velsignet" er tvillinger. Kanskje ikke for alle, men for meg er de det. Jeg er velsignet med foreldre, velsignet med søsken, velsignet med mann, velsignet med barn, velsignet med jobb, velsignet med økonomi, velsignet med svigerfamilie, velsignet med helse, velsignet med frelse, velsignet med land, velsignet med venner, velsignet med kjærlighet, velsignet med alt....

Jeg har ingen unnskyldning. Når jeg kommer for sent (som jeg nesten alltid gjør, desverre) så er det ikke fordi jeg ble født ti minutter for sent. Det er faktisk fordi jeg er for dårlig til å beregne tid, -og det er bare mitt ansvar. Skylder jeg på deg, så er det fordi jeg er barnslig.

Er jeg sur og grinete, så kan jeg nok prøve meg på å skylde på hormoner og stress. Men ærlig talt; jeg har ingen unnskyldning. Jeg må ta mine forhåndsregler så jeg ikke kommer inn i mer stress enn hva hormoner og temperement tåler. Det er mitt ansvar og jeg har ingen unnskyldning...

Jeg er så heldig! Takk og Hurra for deg, Gud! Jeg vil gjøre mitt liv til en lovsang for deg! Og om sangen en dag skulle stilne, og forstyrres av uro og strid; Herre, åpne på ny mine øyne, så jeg ser at hos deg er min fred! Du er så raus, Gud! Jeg vil likne på deg!