40-årskrise? Klokskap? Selvrealisering?

Kjenn etter, hva er det egentlig du vil? Hva har du aller mest lyst til? Gjør jobben din deg godt? Får du ut ditt egentlige potensiale der du er i livet? Er det noen som står i veien for deg? Du må jo realisere deg selv! Det er din rett, ditt ansvar, din mulighet, din plikt…

Høres dette kjent ut? Harmonerer dette med en liten, eller større, stemme inne hos deg? Kanskje har du også venner rundt deg som vil deg det aller, aller beste og målbærer denne holdningen inn i dine indre refleksjoner? Og nesten helt sikkert, så kjenner du at dette er behagelige tanker som pirrer og frister og utfordrer. Hva kunne ikke du blitt med de rette forutsetningene, de rette folka, den spennende partneren, den rette jobben, det ideelle livet?

Jeg kjenner meg lokket og utfordret til å forfølge denne tanken. Som et ansvarlig, oppegående menneske, -og ikke minst som kvinne passert 40 og i fare for å være utdatert og uinteressant, så må jeg jo gjøre mitt beste ut av dette livet som er mitt og som går så altfor fort. Jeg må jo snu hver eneste stein for å kvalitetssikre at jeg ikke ødsler bort det gudgitte potensialet mitt.

Det er bare ett problem! Hovedpersonen!

Denne ideologien hvor jeg skal realisere meg og ta ansvar for eget liv setter jeget i et sentrum som jeg er usikker på sunnheten i. Hvem er viktigst i mitt liv? Er det meg? –Er det virkelig egentlig meg? Består universet mitt i at alt går i bane omkring meg?

Jeg tror virkelig ikke jeg orker dette livssynet! Det blir for mye meg! Jeg lengter etter å være en del av noe større, noe som ikke er avhengig av meg, mitt, mine…

            De store menneskene i historien var ikke de som realiserte seg selv, men som så at de i fellesskap med andre kunne realisere noe som var større enn dem. De som ofret eget rennommé, egen fasade, egen lykke for å oppnå noe viktigere! 

Min generasjons kvinner skal være høyt utdannet, vakre, veltrente, fantastiske mødre, ha lekre hjem, ha en mann som gjør dem lykkelige og et innholdsrikt liv som kan deles på face. Jeg tiltrekkes av det og jeg hater det. Jeg er preget av min tid samtidig som jeg klorer meg fast i noe som er større, noe viktigere, noe jeg ikke vil miste taket i. Noe hvor jeg ikke er hovedpersonen.

Mitt livssyn innebærer en Gud som universets sentrum. En Gud som er ekstremt opptatt av meg, men som lengter etter å sette meg fri fra å være opptatt av meg. Og dette er bare et av paradoksene han utfordrer meg med. Han, som var her før Big Bang (eller hva det var), som tenkte ut det hele, som satte planene ut i livet og som fortsatt skaper alt liv, -Han vet at virkelig frihet for mennesket oppnås først i det øyeblikket hvor hun slutter å se seg i speilet og i stedet løfter blikket.  –hvor hun velger Ham og ikke seg selv som hovedperson i eget liv.

            Jeg tar dette valget hver eneste morgen, og trenger det! Velger bort egen nytelse, egen realisering, egne drømmer, egne behov -for å velge noe større. Og innen morgenkaffen er svelget har jeg allerede krasjet disse valgene et par ganger. Jeg vil og vil ikke, men mest av alt vil jeg. Jeg velger å løfte blikket og fiksere det på Ham som er verdt det. Igjen og igjen og igjen. –og igjen! For dette er ikke en engangsgreie for meg. Men det er verdt det! Det erfarer jeg, vet jeg og holder jeg fast på. Det finnes noe viktigere, sannere og bedre enn at jeg skal ha det bra; tro det eller ei;) Klart jeg stadig innbiller meg at jeg vet best i mitt liv! Men så kommer jeg på det store bildet, -der hvor jeg bare er en liten pepperkake i Konditor-Guds bakeriverksted. Der hvor jeg kan få velge å akseptere at det beste potensialet med mitt liv oppnås når jeg kobler det på Skaperens. DA blir vi krutt! Han og jeg! Store HAN og lille jeg. Heldige meg.