ny jobb, gitt...

Hallåen, nå skal jeg ikke skrive noe deppete... Så dere av fanklubben som går inn på borgerlig liv for å få deres (slettes ikke daglige) dose med sorg og elendighet, må nå trekke dere slukøret ut igjen. Ikke det minste elendighet idag. Ok, da kanskje en liten, beskjeden beskrivelse av den sværdeles smittsomme omgangssyken som veltet hele vår staute familie. En etter en har vi jobbet og slitt for å få fyllt doskåla med halvfordøyd mat og magesafter, -men ikke en eneste av oss har lykkes... Det er noe rart med den derre potta vår. Den blir jo aldri full. Personlig kvittet jeg meg med hele to kg av min kroppsvekt på under et døgn, men doskåla ble ikke synlig fullere av den grunn. Doen vår er det motsatte av sareptas krukke. -Ikke det at det gjør meg så fryktelig mye. Jeg savner ikke elendigheta som jeg veltet ut oppi der, men den kunne jo kanskje vært såpass takknemlig at den i det minste gav meg en følelse av å ha prestert store mengder. Men blås, da, -det er ikke så viktig. Nå er far og barna igjen på beina og der de hører til på dagtid. Mor sjøl er også der hun hører til fortiden, altså hjemme, -men noen hakk mindre stelt, noen hakk mer tung i kroppen (på tross av de tapte 2 kiloene....) og ikke minst noen hakk mindre opptatt av alt man kan putte i munnen. Forhåpentligvis er det ikke lenge før alt er totalt normalt igjen... Da skal kosedressen få seg en velfortjent vask og derpå hvile...

Men denne artikkelen heter jo ny jobb... Da var det vel ikke akkurat kosedressliter jeg siktet til... Neida, Nome kommune har blitt så gruelig i beit for en helsesøster at de tenker å ta i bruk meg, gitt... Merkelige greier. Helsesøster er jeg jo ikke. Helse har jeg ikke akkurat nå om dagen, iallefall. Det nærmeste jeg kan komme må være at den derrre kommunen sikkert ikke kunne finne noen som hadde mer erfaring i det å være søster til mange... For jeg sa ifra på intervjuet at jeg var lillesøster`n til seks. Det syntes de nok var imponerende, tenker jeg... Men de tenkte nok ikke særlig langt, de folka. For hva kjennetegner egentlig en lillesøster? Jo det skal jeg fortelle dere:
1 Lillesøstre er bortskjemte
2 Lillesøstere har aldri trengt å tenke sjøl
3 Lillesøstre er heldiggriser
4 Lillesøstre eier ikke oppdragelse og folkeskikk
5 Lillesøstre tar alt som en selvfølge
6 Lillesøstre er furtne og sippete
7 Lillesøstre synes synd på seg sjøl om de har grunn til det eller ikke
8 Lillesøstre blir aldri voksne
9 Lillesøstre tror alt er så enkelt
10 Lillesøstre burde alltid forblitt små og søte

Dette vet jammen folka i Nome kommune lite om... Og takk og lov for det. Hadde de visst det, og likevel funnet at jeg hadde noe å bidra med, så hadde de nok spurt etter mine eldre søstre. De må jo være kremegnet til stillingen... Tanken har jeg tenkt selv også, men jeg deler den ikke med en sjel. For da kunne ideen kommet Nome kommune for øre, og da er jeg plutselig jobbsøker igjen...

Neida, lillesøster skal bli helsesøster. Hjælpeseg! Plutselig skal jeg være noe jeg ikke er... Nei, det skal jeg jammen ikke. Jeg er bare meg, jeg, og han som kjenner meg best pleier å si at det får holde. Jeg skal ikke late som noe som helst. Jeg skal være så mye lillesøster som jeg faktisk er. Men så skal jeg ta med meg det andre jeg er også. Jeg har ikke tenkt å trekke de barna og de ungdommene som kommer til mitt kontor ned i noen som helst gjørme. De skal opp og frem og bli modige mennesker. Jeg vil bidra med det jeg har. De som er lillesøstre skal få en ekstra liten dytt i ryggen, Bare sånn mellom dem og meg...

Men tenk, da... Jeg skal begynne å pendle riksveg 36 igjen. Den veien som jeg pendlet motsatt vei i 10 lange skoleår. Det hadde jeg aldri trodd, gitt. Er det den bitte lille budeia i meg som stikker hodet frem og bare MÅ se og kjenne lukten av jorder litt oftere? Eller er jeg kommet så langt i mitt 31-årige liv at jeg må tilbake til begynnelsen? Vil det si at neste steg er bleier, inkontinens og nedsatt evne til selv å ta til seg næring? Og innen jeg er 40 så ligger jeg igjen i fosterstilling? Fri og bevare! Det er jammen godt vi vet lite om fremtiden. Jeg føler meg ikke så aller verst akkurat nå, tror jeg. Kanskje jeg får jogge en tur så leddene ikke stivner... Nei, jeg får heller dra på shopping. Jula nærmer seg og dertil tilhørende oppgaver. Jeg får prøve å være litt effektiv. Det kan jo være at jeg ikke klarer meg uten rullatoren når julegatene blir tent. Da er det en fordel om de fleste gavene allerede er innkjøpt, pakket inn og for den saks skyld åpnet og brukt opp.

Nå skal jeg jeg ikke plage dere lenger. Dagens budskap er egentlig bare at her er det stille før stormen....

...ett helt år....

I dag er det ett år siden mor døde. 52 uker… 365 dager… Ett helt år uten mor…

Det føles fjernt. Timene vi våket, dagene vi fryktet, telefonene vi tok, menneskene vi møtte. Men tankene jeg tenkte har ennå ikke rukket å bli fjerne. Fortsatt kjenner jeg det uvirkelige, det såre, det triste, det tomme. Mor er ikke her og har ikke vært her siden denne dagen i fjor.

Hver eneste dag dette året har jeg måttet venne meg til at hun ikke kommer tilbake. Hun kommer ikke hjem fra ferie med masse å fortelle. Hun ringer ikke og spør om alt er bra med oss og ungene siden det er så lenge siden sist. Hun ringer ikke på døra med mine nyrullede duker sirlig brettet i fliskurven. Hun sitter ikke i stolen når vi kommer hjem til Åsen. Far kommer alene uansett hvor jeg møter ham.

Først tenkte jeg bare på henne som syk. Blek, svak og sliten. Alltid sittende i stolen. Men så bleknet de bildene noe og den friske, kjappe, noen ganger skarpe og levende mor kom tilbake. Den syke mora vår unnet vi hvile og Himmel. Men den friske mora vår er vond å gi slipp på. Hun skulle fortsatt å være her. Hun skulle kommet og ringt. Hun skulle aldri fått kreft. Barna våre skulle fått vokse opp med en mormor. Men det ble ikke sånn. Det gjør vondt.

Allerede er det så mye mor ikke har sett eller hørt eller fått med seg. Vi har levd videre og ting har skjedd. Verden stoppet ikke sammen med hjertet hennes; den fikk bare en ny tomhet. Tomheten etter hennes entusiastiske glede, tomheten etter hennes oppriktige interesse, tomheten etter hennes flittige hender og varme omtanke. Men vi har klart oss likevel. Vi har feiret og grått. 50-årsdag, bryllup, konfirmasjon, dåp, familiebursdager og begravelse. Mor fikk det ikke med seg. Vi må leve videre med tomheten.

Jeg bærer ringene hennes nå. De hører ikke til på hendene mine, men de varmer hjertet mitt. Jeg ser for meg hendene hvor de hørte til, -men jeg føler bildet glipper. Det er mye som glipper. Stemmen hennes er klar i noen øyeblikk, men så går liksom døra igjen. Blikket hennes dukker opp, men forsvinner som når toget ubønnhørlig sklir ut av stasjonen. Rådene og kunnskapene hennes huskes, -men var det timian eller rosmarin???

Dette var det første året. Så vet vi hvordan det var. Vi kom igjennom. Vi klarer oss. Mor hadde kjent oss igjen om hun skulle stukket innom. Men vi vet litt mer om livet og om døden nå. Sorg er ikke et ukjent begrep.

Mor er i Himmelen. Der hvor solen er byttet ut med Gud selv og gråt og savn er fremmedord. Hun er ankommet og vi er fortsatt på vei. Vi må tåle et par vinternetter og et par sommerkvelder til, så er vi nok der vi også. Den herligste å møte der blir nok ikke mor, men Jesus selv. Likevel kjennes Himmelen et hakk nærmere når mora vår er der.

”Takk, Gud, for mora vår, for minnene og for at hun kom Hjem. Og takk for at du ikke glemte oss da du hentet henne. Vi merker deg og vi trenger deg. Fyll mors minne med fred. Amen”