Ny, ny,ny,ny,ny

Nytt år, ny jobb, nytt fag, nye muligheter, nye utfordringer, nye skremmende drømmer, nye problemer, ny PC, nye krim-bøker og nye ting jeg kommer til å elske. Tror du jeg kjeder meg? Nei, langt ifra!!! Jeg henger mer som et slips etter det dagene har å by på. Det er mange som har spurt hvordan jeg synes den nye jobben er. Si det... Jeg vet det er en jobb jeg kommer til å like svært godt etterhvert, men akkurat nå ville det vært en grov overdrivelse å si at jeg gleder meg til hver dag på jobb. Nei, ikke sånn å forstå at jeg gruer meg, heller, -neida, det er ikke sånn... Saken er bare det at jeg egentlig er en person som liker å holde på med noe jeg føler jeg kan. Jeg liker å føle en viss kontroll på de utfordringene som kan komme til å møte meg bak neste innkalling og bak neste dunk på døra. Med kontroll, oversikt og trygghet er luksusord jeg ikke kan tillate meg å benytte meg av akkurat nå. "søster, hvorfor har jeg mistet hørselen på det ene øret?" "Søster, hvorfor har jeg fått chlamydia?" "Søster, hvorfor vokser jeg så sent i forhold til de andre?" Ærlig talt så får jeg lyst til å late som jeg er døv og ikke skjønner at det er meg de snakker til. Men det er det en liten ansvarlig stemme inne i meg som forteller meg at man ikke gjør. Jeg får bare svare etter beste skjønn, si at om det er noe jeg finner ut om dette etterhvert, så kan jeg heller komme tilbake til det. Og late som om jeg er trygg. For er det noe jeg har oppdaget, så er det at jeg faktisk ikke er den som er reddest på kontoret. Det kan være et STOOOORT skritt over terskelen til helsesøsters kontor. Jeg har jo merket det for meg selv, også, men jeg brukte ikke klatretau og hjelm... Det ser det ut som om noen andre kunne trengt...

Men neida, jeg leser ikke som besatt hver kveld og ettermiddag. Til det henfger faktisk slipset for tungt... Jeg blir sliten. Innrømmer, det... Men jeg bærer frem og tilbake på den store "Helsesøsterboka", "Hverdagspediatri" og permer fulle av prosedyrer. Så alt skulle ligge til rette for at jeg skulle bli lærd og flink, men bøkene bare ligger der... Jeg har nemlig fått nye krimbøker av kjæresten min. De ligger ikke like mye i fred. -innrømmer det også, jeg... Avkobling, kaller jeg det... Stieg Larsson heter forfatteren og var neppe helsesøster. Men lesbar likevel...

Glemte å nevne at jeg også har nye undervisnings-CD-er. Vidar forer meg. Rv36 mellom Ulefoss og Skien blir arena for evangelisk forkynnelse med futt og fart. Jeg lar meg provosere, diktere, og lede til Gud i bønn. Jeg vil lære min Far bedre å kjenne. Han kjenner jo meg, så da vil jo jeg gjerne kjenne ham litt bedre også...

Også den nye PC-en, da... Den kan fort ta litt mer tid enn den strengt tatt trenger... Men det er moro, da. Nå er PC-en stor nok til å takle alle bildene våre, og det er en ny og morsom erfaring...

Så om du fortsatt lurer: JEG STRESSER! Jeg har hele tiden noe annet jeg skulle hatt gjort. Ja, jeg nevnte vel puslespillet på stuebordet? Det med 1000 brikker som jeg holder på med sammen med barna? Eller gangetabellen, som ikke spretter inn i barnehoder helt av seg selv? Eller at Tanse er syk og har feber om dagen? Neida, dette er ingen klage! Jeg har det fint. Nå må jeg springe i dusjen for vi skal på kino å se Bie-filmen om en snau halvtime...

Snx en annen gang...