...ett helt år....

I dag er det ett år siden mor døde. 52 uker… 365 dager… Ett helt år uten mor…

Det føles fjernt. Timene vi våket, dagene vi fryktet, telefonene vi tok, menneskene vi møtte. Men tankene jeg tenkte har ennå ikke rukket å bli fjerne. Fortsatt kjenner jeg det uvirkelige, det såre, det triste, det tomme. Mor er ikke her og har ikke vært her siden denne dagen i fjor.

Hver eneste dag dette året har jeg måttet venne meg til at hun ikke kommer tilbake. Hun kommer ikke hjem fra ferie med masse å fortelle. Hun ringer ikke og spør om alt er bra med oss og ungene siden det er så lenge siden sist. Hun ringer ikke på døra med mine nyrullede duker sirlig brettet i fliskurven. Hun sitter ikke i stolen når vi kommer hjem til Åsen. Far kommer alene uansett hvor jeg møter ham.

Først tenkte jeg bare på henne som syk. Blek, svak og sliten. Alltid sittende i stolen. Men så bleknet de bildene noe og den friske, kjappe, noen ganger skarpe og levende mor kom tilbake. Den syke mora vår unnet vi hvile og Himmel. Men den friske mora vår er vond å gi slipp på. Hun skulle fortsatt å være her. Hun skulle kommet og ringt. Hun skulle aldri fått kreft. Barna våre skulle fått vokse opp med en mormor. Men det ble ikke sånn. Det gjør vondt.

Allerede er det så mye mor ikke har sett eller hørt eller fått med seg. Vi har levd videre og ting har skjedd. Verden stoppet ikke sammen med hjertet hennes; den fikk bare en ny tomhet. Tomheten etter hennes entusiastiske glede, tomheten etter hennes oppriktige interesse, tomheten etter hennes flittige hender og varme omtanke. Men vi har klart oss likevel. Vi har feiret og grått. 50-årsdag, bryllup, konfirmasjon, dåp, familiebursdager og begravelse. Mor fikk det ikke med seg. Vi må leve videre med tomheten.

Jeg bærer ringene hennes nå. De hører ikke til på hendene mine, men de varmer hjertet mitt. Jeg ser for meg hendene hvor de hørte til, -men jeg føler bildet glipper. Det er mye som glipper. Stemmen hennes er klar i noen øyeblikk, men så går liksom døra igjen. Blikket hennes dukker opp, men forsvinner som når toget ubønnhørlig sklir ut av stasjonen. Rådene og kunnskapene hennes huskes, -men var det timian eller rosmarin???

Dette var det første året. Så vet vi hvordan det var. Vi kom igjennom. Vi klarer oss. Mor hadde kjent oss igjen om hun skulle stukket innom. Men vi vet litt mer om livet og om døden nå. Sorg er ikke et ukjent begrep.

Mor er i Himmelen. Der hvor solen er byttet ut med Gud selv og gråt og savn er fremmedord. Hun er ankommet og vi er fortsatt på vei. Vi må tåle et par vinternetter og et par sommerkvelder til, så er vi nok der vi også. Den herligste å møte der blir nok ikke mor, men Jesus selv. Likevel kjennes Himmelen et hakk nærmere når mora vår er der.

”Takk, Gud, for mora vår, for minnene og for at hun kom Hjem. Og takk for at du ikke glemte oss da du hentet henne. Vi merker deg og vi trenger deg. Fyll mors minne med fred. Amen”