periskoptanker

Kom plutselig på at jeg har en blogg....
Når hodet er stappende fullt av tanker og vokabularet til en gjennomsnittlig god formidler føles str xs, så kan jo en gammel blogg komme til nytte.
8 dager i Etiopia har gitt meg følelsen av å være fengslet i min egen manglende fortellerevne og folk flests manglende forestillingsevne. Verden er ikke slik den vanligvis ser ut til gjennom periskopet vi stikker ut av våre skalkede, beprydede, gjennomkomfortable og ultrainformerte bobler! Langt ifra! Den er faktisk veldig mye mer!
Siste uka har mitt periskop tatt inn bilder som har skapt magesjau på fler enn en måte! La meg beskrive et par av  bildene!

-en gate, kaotisk, bilhorn, ta til høyre, en mindre gate med ytterligere kaos og flere hull, bilen stopper, barna får tydelig beskjed om at her må dere holde dere tett til deres voksne, rusling innover i en gate som likner en kjerrevei midt i en millionby, filler, søppel, stank, fluer, lite skilt med tekst fra Matteus 25.40, port, gårdsplass med fillete bølgeblikktak, under: benker og bord med 50-talls gutter med verdens vakreste øyne rettet mot oss, kropper tilsynelatende friske, kledd i skitt og filler, føtter med plastikksko hvor tærne stikker ut og passformen til voksende føtter ikke har vært ofret en tanke, uro under overflaten for når bare de hvite er ferdige med å fortelle om Jesusen sin så vanker det mat, eller følger de faktisk oppriktig med og kjenner at det her er noen som virkelig ØNSKER å se dem og å dele det beste vi har, våre velfødde, velfungerende og veldig herlige barn får dele ut tallerker med to fine rundstykker og en banan til hvert gatebarn, næringsinnhold???, døgnets eneste måltid??, våre barn får se foreldrene gråte, disse barna har ingen foreldre de får se noe fra, når de gråter, når de fryser, når de kaster opp, når de savner, når de endelig fikser noe, ÅHHH GUD!!!, jeg aksepterer ikke denne urettferdigheten!!!, disse gutta fra gata fortjener en mors varme omfavnelse like mye som mine gutter, men får det ikke! Dette var bare 50 av Addis Abebas 150 000 hjemløse. Motløsheten tok meg. Jeg gråt enda mer! -og trakk periskopet inn igjen!

et annet bilde: vi får utdelt hver våre hester, rir med lange skjørt og anstendige overdeler langt inn i usiviliasajonen, ler av denne nye følelsen av hest og støv og ny erfaring, kommer frem, gjennom porten til skoleplassen, får hjelp av en ung gutt til å velte meg uelegant av hesten, noe som får et hundretalls oppmøtte til å le hjertelig, tar noen skritt på måfå, stopper opp og plutselig er jeg omringet av så mange mennesker som jeg aldri før har hatt rundt meg, bare står der og ser på meg, presser på og vil være nærmest mulig, noen stikker frem en hånd og spør om penger, mat, gaver, vi har tydelig ordre om at vi ikke skal gi noe på denne måten, ikke vanskelig å forstå, for hva ville det gjøre med neste hvite mann eller kvinne som forviller seg ut her, barna rundt meg ser på meg med øyne jeg ikke helt klarer å tolke, vil de meg noe, er de like nysgjerrige på meg som jeg er på dem?, jeg flytter meg noen meter, de lar meg gjøre det, flytter seg høflig men så fort jeg stopper opp stimler de sammen igjen, hvor er barna mine eller noen av de andre hvite?, er dette trygt?, jeg må finne mine godt beskyttede og vanligvis så trygge barn så de ikke får seg en skramme i psyken sin, porselensdukkene mine som jeg kunne gjort alt i hele verden for, jeg finner dem som midtpunkt i hver sin galakse av sjokoladestjerner, snuppa mi trives med alle de små beundrerne og lar dem villig kjenne på sitt englehår, mor litt mer bekymret med tanke på lus og lopper men holder det inne, gutta velger det språket de snakker best og finner frem fotballen og plutselig er et fundament av forståelige forutsetninger og regler på plass, jeg kjenner en viss misunnelse på dem som har kondis til fotballkamp på 2500 moh, rusler rundt banen, så lenge jeg holder meg i bevegelse holder halen av mennesker seg bak meg, så fort jeg av en eller annen grunn stopper opp er jeg igjen et midtpunkt jeg aldri har gjort meg fortjent til å være, og de gjør seg til tilskuere til en de ikke har noen som helst grunn til å rette oppmerksomhet mot, hvorfor er det sånn?, er det bare sånn at de sjelden har sett noen hvite og dermed må sjekke ut om vi puster og nyser og svelger og beveger oss nøyaktig slik som dem, eller har jeg i kraft av å være hvit kommet hit med et sett myter omkring meg som jeg ikke forstår meg på, jeg vet ikke, skjønner ikke, men kjenner en dyp lengsel etter at vi som er skapt av samme Far med samme hjerte inne i kropper som ser veldig like ut bare med litt ulik farge kunne være likestilte, likeverdige og like, like, like! Jeg vil såå gjerne at vi sammen kan være aktører til å gjøre denne verden til et bedre sted, et mer rettferdig sted og en klode hvor vi kan møtes som søsken uansett land eller by, farge, kjønn, alder, verdensdel eller erfaring!!! Dette var en eksotisk, skitten, utfordrende, slitsom og fantastisk opplevelse for oss, men hva var det for dem? Hva satt de igjen med etter at 30 hvite mennesker dumpet ned midt på deres skoleplass? Vi hadde med oss en viktig mann som hadde et viktig møte med landsbyens viktige ledere denne dagen. Fotballkampen mellom dem og oss ble en viktig og god opplevelse for  begge lag hvor de kjente en forståelse og et fellesskap om noe. Men hva godt gjorde jeg? Jeg lo sammen med barn og så dem dypt inn i øynene i håp om at jeg kunne varme deres hjerter med noe av varmen jeg har fått gjennom hele mitt gode liv. Og jeg ba Guds ufattelige velsignelse, glede og fred falle ned over denne lille avsidesliggende landsbyen. Og fri meg fra å tenke lite om det!!! Når 30 mennesker med Gudsrelasjon lander i et samfunn, velger å be og velsigne, så vet jeg at velsigenelsene fra Far vil følge. Så var det ikke forgjeves! Og jeg vil gjerne jobbe videre med saken slik at det kan få praktiske konsekvenser i mitt liv. Likhet er et begrep jeg vil være med å gi innhold i vår verden!

Et siste bilde fra periskopet: midt i fattigdommen, slummen, nøden, galskapen, ligger luksusen, et hotell jeg aldri har sett maken til, hvor vi styrtrike overpriviligerte kan slange oss på bassengkanten i noen timer, motta massasje og pedikyr for en slikk og ingenting, spise oss overmetter både på synsintrykk og gastronomiske nytelser, samtidig som vissheten om at det bak den vakkert (men flassete) malte muren ligger skur med syke barn uten mat, uten kjærlighet og uten en ide om hva som finnes på denne siden av muren. GUD, du som har oversikten, når var det det klikket for oss? Jeg vil så gjerne gi deg skylda for urettferdigheten, men det er vel en typisk ansvarsfraskivelse???
Det var godt å hvile noen timer etter ukas heftige opplevelser, men når får de som egentlig har det heftigst oppleve et øyeblikks hvile fra elendigheten???

Periskopet er nå flyttet tilbake til Skien, snøen er vakker, bekymringene overkommelige og velkjente og livet på det vante. Må dere og Gud i himmelen hjelpe meg med å beholde gangsynet! Må denne uka ikke bli forgjeves!