rett sted, rett tid???
ikke lenger fullt så ny i jobben men full forvirring fortsatt... Er jeg på rett plass her i livet? egnethet er noe man visst nok skal være opptatt av. Men hvem er egnet til å være mor? Mine pasienter? tja, -definitivt ikke alle. Men er jeg det selv, da? Etter dager på jobb hvor jeg har fått innblikk i triste, tragiske og uholdbare familiesituasjoner, så går jeg hjem med en trygg følelse på at jeg er heldig med barna mine, og barna mine er heldige med meg. (og ikke minst med faren sin. Der er jeg sikker på at jeg er på rett plass! Den mannen kommer jeg ikke til å gi fra meg!) Men så er det andre dager hvor ekstremtilfellene blir mye fjernere og egne kjefteutbrudd langt nærere. Da tenker jeg at barna mine ikke fortjener en sånn elendig moder... Denne moren kunne muligens oppdratt hunder, men det er også det hun er egnet til... Men så er det engang slik at barna mine er velsignet (eller skal vi si forbannet) med akkurat denne moren... De har ingen annen, og kommer heller aldri til å få noen annen. Det eneste forbedringspotensialet som finnes er inne i meg. SCARY! Men rett plass eller ikke; det er faktisk bare sånn det er...
Rett plass... Ståplass, sitteplass, husmannsplass, fast plass, plassmangel, plaster og plasmaTV. Jeg gir opp!
Jeg føler jeg har en plass i Guds rike. Men hvor i huleste er den? Er jeg ment til å fylle plassen min på krakken hele livet? Eller er det ikke plass til meg der heller? Tar jeg for mye plass? Tar jeg plassen til noen andre? Hvem er det forresten som deler ut plasser i menighet og kirke? Om du kjenner ham eller henne (-nei det må nok være en han) så spør ham om hvor lenge man må bli på ståplassen sin med lua i hånda før man kan slippes inn i varmen. Jeg lurer så på det. Og så lurer jeg kanskje enda mer på om noen ville savnet meg om plassen min en dag var tom... Tror nok ikke det. Jo forresten; denne mannen som jeg er så fornøyd med, -han ville savnet meg. Han vil at jeg skal bli. Men alle de andre? Ville de tenkt at det blir roligere og mer behagelig i kirken om slike plasser blir stående tomme? Eller kanskje det aller beste ville vært om de kunne plastret munnen min og latt meg sitte? Da ville jeg fortsatt tjent som benkefyll, og ikke utgjort noe vesentlig prestisjetap ved at jeg skulle flyttet meg over i en annen kirke. Jeg ønsker meg jo en kirke med plasmaTV fremfor en kirke som oppfører seg som en husmannsplass et par århundrer tilbake... Men sånne fæle tanker skal man helst holde bakenfor plasteret.
Min plass... Jeg velger å fastholde troen på at en bitteliten plass i Guds verden er forbeholdt meg. Jeg ønsker å tro at jeg er brukelig til noe. Og jeg skulle ønske at de som tviler på det kunne være så vennlige å rettlede meg så jeg en gang i fremtiden kanskje kunne få følelsen av at en plass passer for meg.
Og skulle noen der ute tro at de har en melding fra GUD til meg, så tar jeg den imot med takk. Jeg lurer fælt på hva Han mener om plasser... Kanskje er jeg allerede på den plassen jeg skal være. Kanskje er det min oppgave å sitte der og vente. Kanskje ser han i sin visdom at jeg blir bedre egnet til å fylle plassen min om jeg går igjennom noen akutte stadier av plassmangel først. Ikke vet jeg, men jeg vet mye om at det er slitsomt å være tilovers. Orker ikke høre mer om at jeg er en ressurs. Orker ikke flere klapp på skuldra. Jeg vil tjene! Jeg vil gjøre noe. Jeg vil fylle mitt potensiale. Jeg vil være Guds forlengede arm på en eller annen måte...
Jeg står i tjeneste. Jeg er mor. Jeg er kone. Jeg er medmenneske. Jeg er medvandrer. Jeg er fagperson med Helligåndsfylde. Joda, jeg har en viktig og stor plass som jeg på ingen måte klarer å fylle. Likevel lengter jeg og gråter jeg etter å fylle en plass i menigheten. Trollet aldri-mett, med andre ord... Ja, det er meg der et noe gæernt med, og ikke alle de andre! Ja, gjett om! Jeg skulle ønske jeg trivdes med å sitte stille og holde munn en time hver søndag formiddag!!! Ja, jeg skulle ønske jeg var mer som folk flest. Men Han som har skapt meg sier ikke at jeg er ubrukelig i Hans tjeneste... Jeg er rar og slitsom men god nok til å fylle plassen som mor til barna mine, som samtalepartner for noen venner, som medmenneske for et og annet skakkjørt liv.
Kanskje det ikke er først og fremst en tjeneste jeg trenger... Kanskje min innerste drøm er å ha en plass som er min og som er stor nok for meg....
Rett plass... Ståplass, sitteplass, husmannsplass, fast plass, plassmangel, plaster og plasmaTV. Jeg gir opp!
Jeg føler jeg har en plass i Guds rike. Men hvor i huleste er den? Er jeg ment til å fylle plassen min på krakken hele livet? Eller er det ikke plass til meg der heller? Tar jeg for mye plass? Tar jeg plassen til noen andre? Hvem er det forresten som deler ut plasser i menighet og kirke? Om du kjenner ham eller henne (-nei det må nok være en han) så spør ham om hvor lenge man må bli på ståplassen sin med lua i hånda før man kan slippes inn i varmen. Jeg lurer så på det. Og så lurer jeg kanskje enda mer på om noen ville savnet meg om plassen min en dag var tom... Tror nok ikke det. Jo forresten; denne mannen som jeg er så fornøyd med, -han ville savnet meg. Han vil at jeg skal bli. Men alle de andre? Ville de tenkt at det blir roligere og mer behagelig i kirken om slike plasser blir stående tomme? Eller kanskje det aller beste ville vært om de kunne plastret munnen min og latt meg sitte? Da ville jeg fortsatt tjent som benkefyll, og ikke utgjort noe vesentlig prestisjetap ved at jeg skulle flyttet meg over i en annen kirke. Jeg ønsker meg jo en kirke med plasmaTV fremfor en kirke som oppfører seg som en husmannsplass et par århundrer tilbake... Men sånne fæle tanker skal man helst holde bakenfor plasteret.
Min plass... Jeg velger å fastholde troen på at en bitteliten plass i Guds verden er forbeholdt meg. Jeg ønsker å tro at jeg er brukelig til noe. Og jeg skulle ønske at de som tviler på det kunne være så vennlige å rettlede meg så jeg en gang i fremtiden kanskje kunne få følelsen av at en plass passer for meg.
Og skulle noen der ute tro at de har en melding fra GUD til meg, så tar jeg den imot med takk. Jeg lurer fælt på hva Han mener om plasser... Kanskje er jeg allerede på den plassen jeg skal være. Kanskje er det min oppgave å sitte der og vente. Kanskje ser han i sin visdom at jeg blir bedre egnet til å fylle plassen min om jeg går igjennom noen akutte stadier av plassmangel først. Ikke vet jeg, men jeg vet mye om at det er slitsomt å være tilovers. Orker ikke høre mer om at jeg er en ressurs. Orker ikke flere klapp på skuldra. Jeg vil tjene! Jeg vil gjøre noe. Jeg vil fylle mitt potensiale. Jeg vil være Guds forlengede arm på en eller annen måte...
Jeg står i tjeneste. Jeg er mor. Jeg er kone. Jeg er medmenneske. Jeg er medvandrer. Jeg er fagperson med Helligåndsfylde. Joda, jeg har en viktig og stor plass som jeg på ingen måte klarer å fylle. Likevel lengter jeg og gråter jeg etter å fylle en plass i menigheten. Trollet aldri-mett, med andre ord... Ja, det er meg der et noe gæernt med, og ikke alle de andre! Ja, gjett om! Jeg skulle ønske jeg trivdes med å sitte stille og holde munn en time hver søndag formiddag!!! Ja, jeg skulle ønske jeg var mer som folk flest. Men Han som har skapt meg sier ikke at jeg er ubrukelig i Hans tjeneste... Jeg er rar og slitsom men god nok til å fylle plassen som mor til barna mine, som samtalepartner for noen venner, som medmenneske for et og annet skakkjørt liv.
Kanskje det ikke er først og fremst en tjeneste jeg trenger... Kanskje min innerste drøm er å ha en plass som er min og som er stor nok for meg....
posted by Borges | 11:34 a.m.
|
0 comments
