borgerlig liv

-et aldeles hverdagslig innblikk i familien Borges tanker

Navn:

I familien Borge finnes en mor som stundom får skrivekløe. Noen ganger er det veldig lenge mellom hver gang, og det skyldes vanligvis at annen kløe tar det meste av fokuset. Men det gjør ikke noe. Skriver for å få noe ut herfra, ikke for å få noe inn hos andre. Men skulle det gi deg noe, så ville det jo bare være finfint!

oktober 09, 2016

40-årskrise? Klokskap? Selvrealisering?

Kjenn etter, hva er det egentlig du vil? Hva har du aller mest lyst til? Gjør jobben din deg godt? Får du ut ditt egentlige potensiale der du er i livet? Er det noen som står i veien for deg? Du må jo realisere deg selv! Det er din rett, ditt ansvar, din mulighet, din plikt…
Høres dette kjent ut? Harmonerer dette med en liten, eller større, stemme inne hos deg? Kanskje har du også venner rundt deg som vil deg det aller, aller beste og målbærer denne holdningen inn i dine indre refleksjoner? Og nesten helt sikkert, så kjenner du at dette er behagelige tanker som pirrer og frister og utfordrer. Hva kunne ikke du blitt med de rette forutsetningene, de rette folka, den spennende partneren, den rette jobben, det ideelle livet?
Jeg kjenner meg lokket og utfordret til å forfølge denne tanken. Som et ansvarlig, oppegående menneske, -og ikke minst som kvinne passert 40 og i fare for å være utdatert og uinteressant, så må jeg jo gjøre mitt beste ut av dette livet som er mitt og som går så altfor fort. Jeg må jo snu hver eneste stein for å kvalitetssikre at jeg ikke ødsler bort det gudgitte potensialet mitt.

Det er bare ett problem! Hovedpersonen!

Denne ideologien hvor jeg skal realisere meg og ta ansvar for eget liv setter jeget i et sentrum som jeg er usikker på sunnheten i. Hvem er viktigst i mitt liv? Er det meg? –Er det virkelig egentlig meg? Består universet mitt i at alt går i bane omkring meg?
Jeg tror virkelig ikke jeg orker dette livssynet! Det blir for mye meg! Jeg lengter etter å være en del av noe større, noe som ikke er avhengig av meg, mitt, mine…

            De store menneskene i historien var ikke de som realiserte seg selv, men som så at de i fellesskap med andre kunne realisere noe som var større enn dem. De som ofret eget rennommé, egen fasade, egen lykke for å oppnå noe viktigere! 

Min generasjons kvinner skal være høyt utdannet, vakre, veltrente, fantastiske mødre, ha lekre hjem, ha en mann som gjør dem lykkelige og et innholdsrikt liv som kan deles på face. Jeg tiltrekkes av det og jeg hater det. Jeg er preget av min tid samtidig som jeg klorer meg fast i noe som er større, noe viktigere, noe jeg ikke vil miste taket i. Noe hvor jeg ikke er hovedpersonen.

Mitt livssyn innebærer en Gud som universets sentrum. En Gud som er ekstremt opptatt av meg, men som lengter etter å sette meg fri fra å være opptatt av meg. Og dette er bare et av paradoksene han utfordrer meg med. Han, som var her før Big Bang (eller hva det var), som tenkte ut det hele, som satte planene ut i livet og som fortsatt skaper alt liv, -Han vet at virkelig frihet for mennesket oppnås først i det øyeblikket hvor hun slutter å se seg i speilet og i stedet løfter blikket.  –hvor hun velger Ham og ikke seg selv som hovedperson i eget liv.


            Jeg tar dette valget hver eneste morgen, og trenger det! Velger bort egen nytelse, egen realisering, egne drømmer, egne behov -for å velge noe større. Og innen morgenkaffen er svelget har jeg allerede krasjet disse valgene et par ganger. Jeg vil og vil ikke, men mest av alt vil jeg. Jeg velger å løfte blikket og fiksere det på Ham som er verdt det. Igjen og igjen og igjen. –og igjen! For dette er ikke en engangsgreie for meg. Men det er verdt det! Det erfarer jeg, vet jeg og holder jeg fast på. Det finnes noe viktigere, sannere og bedre enn at jeg skal ha det bra; tro det eller ei;) Klart jeg stadig innbiller meg at jeg vet best i mitt liv! Men så kommer jeg på det store bildet, -der hvor jeg bare er en liten pepperkake i Konditor-Guds bakeriverksted. Der hvor jeg kan få velge å akseptere at det beste potensialet med mitt liv oppnås når jeg kobler det på Skaperens. DA blir vi krutt! Han og jeg! Store HAN og lille jeg. Heldige meg.

februar 25, 2013

periskoptanker

Kom plutselig på at jeg har en blogg....
Når hodet er stappende fullt av tanker og vokabularet til en gjennomsnittlig god formidler føles str xs, så kan jo en gammel blogg komme til nytte.
8 dager i Etiopia har gitt meg følelsen av å være fengslet i min egen manglende fortellerevne og folk flests manglende forestillingsevne. Verden er ikke slik den vanligvis ser ut til gjennom periskopet vi stikker ut av våre skalkede, beprydede, gjennomkomfortable og ultrainformerte bobler! Langt ifra! Den er faktisk veldig mye mer!
Siste uka har mitt periskop tatt inn bilder som har skapt magesjau på fler enn en måte! La meg beskrive et par av  bildene!

-en gate, kaotisk, bilhorn, ta til høyre, en mindre gate med ytterligere kaos og flere hull, bilen stopper, barna får tydelig beskjed om at her må dere holde dere tett til deres voksne, rusling innover i en gate som likner en kjerrevei midt i en millionby, filler, søppel, stank, fluer, lite skilt med tekst fra Matteus 25.40, port, gårdsplass med fillete bølgeblikktak, under: benker og bord med 50-talls gutter med verdens vakreste øyne rettet mot oss, kropper tilsynelatende friske, kledd i skitt og filler, føtter med plastikksko hvor tærne stikker ut og passformen til voksende føtter ikke har vært ofret en tanke, uro under overflaten for når bare de hvite er ferdige med å fortelle om Jesusen sin så vanker det mat, eller følger de faktisk oppriktig med og kjenner at det her er noen som virkelig ØNSKER å se dem og å dele det beste vi har, våre velfødde, velfungerende og veldig herlige barn får dele ut tallerker med to fine rundstykker og en banan til hvert gatebarn, næringsinnhold???, døgnets eneste måltid??, våre barn får se foreldrene gråte, disse barna har ingen foreldre de får se noe fra, når de gråter, når de fryser, når de kaster opp, når de savner, når de endelig fikser noe, ÅHHH GUD!!!, jeg aksepterer ikke denne urettferdigheten!!!, disse gutta fra gata fortjener en mors varme omfavnelse like mye som mine gutter, men får det ikke! Dette var bare 50 av Addis Abebas 150 000 hjemløse. Motløsheten tok meg. Jeg gråt enda mer! -og trakk periskopet inn igjen!

et annet bilde: vi får utdelt hver våre hester, rir med lange skjørt og anstendige overdeler langt inn i usiviliasajonen, ler av denne nye følelsen av hest og støv og ny erfaring, kommer frem, gjennom porten til skoleplassen, får hjelp av en ung gutt til å velte meg uelegant av hesten, noe som får et hundretalls oppmøtte til å le hjertelig, tar noen skritt på måfå, stopper opp og plutselig er jeg omringet av så mange mennesker som jeg aldri før har hatt rundt meg, bare står der og ser på meg, presser på og vil være nærmest mulig, noen stikker frem en hånd og spør om penger, mat, gaver, vi har tydelig ordre om at vi ikke skal gi noe på denne måten, ikke vanskelig å forstå, for hva ville det gjøre med neste hvite mann eller kvinne som forviller seg ut her, barna rundt meg ser på meg med øyne jeg ikke helt klarer å tolke, vil de meg noe, er de like nysgjerrige på meg som jeg er på dem?, jeg flytter meg noen meter, de lar meg gjøre det, flytter seg høflig men så fort jeg stopper opp stimler de sammen igjen, hvor er barna mine eller noen av de andre hvite?, er dette trygt?, jeg må finne mine godt beskyttede og vanligvis så trygge barn så de ikke får seg en skramme i psyken sin, porselensdukkene mine som jeg kunne gjort alt i hele verden for, jeg finner dem som midtpunkt i hver sin galakse av sjokoladestjerner, snuppa mi trives med alle de små beundrerne og lar dem villig kjenne på sitt englehår, mor litt mer bekymret med tanke på lus og lopper men holder det inne, gutta velger det språket de snakker best og finner frem fotballen og plutselig er et fundament av forståelige forutsetninger og regler på plass, jeg kjenner en viss misunnelse på dem som har kondis til fotballkamp på 2500 moh, rusler rundt banen, så lenge jeg holder meg i bevegelse holder halen av mennesker seg bak meg, så fort jeg av en eller annen grunn stopper opp er jeg igjen et midtpunkt jeg aldri har gjort meg fortjent til å være, og de gjør seg til tilskuere til en de ikke har noen som helst grunn til å rette oppmerksomhet mot, hvorfor er det sånn?, er det bare sånn at de sjelden har sett noen hvite og dermed må sjekke ut om vi puster og nyser og svelger og beveger oss nøyaktig slik som dem, eller har jeg i kraft av å være hvit kommet hit med et sett myter omkring meg som jeg ikke forstår meg på, jeg vet ikke, skjønner ikke, men kjenner en dyp lengsel etter at vi som er skapt av samme Far med samme hjerte inne i kropper som ser veldig like ut bare med litt ulik farge kunne være likestilte, likeverdige og like, like, like! Jeg vil såå gjerne at vi sammen kan være aktører til å gjøre denne verden til et bedre sted, et mer rettferdig sted og en klode hvor vi kan møtes som søsken uansett land eller by, farge, kjønn, alder, verdensdel eller erfaring!!! Dette var en eksotisk, skitten, utfordrende, slitsom og fantastisk opplevelse for oss, men hva var det for dem? Hva satt de igjen med etter at 30 hvite mennesker dumpet ned midt på deres skoleplass? Vi hadde med oss en viktig mann som hadde et viktig møte med landsbyens viktige ledere denne dagen. Fotballkampen mellom dem og oss ble en viktig og god opplevelse for  begge lag hvor de kjente en forståelse og et fellesskap om noe. Men hva godt gjorde jeg? Jeg lo sammen med barn og så dem dypt inn i øynene i håp om at jeg kunne varme deres hjerter med noe av varmen jeg har fått gjennom hele mitt gode liv. Og jeg ba Guds ufattelige velsignelse, glede og fred falle ned over denne lille avsidesliggende landsbyen. Og fri meg fra å tenke lite om det!!! Når 30 mennesker med Gudsrelasjon lander i et samfunn, velger å be og velsigne, så vet jeg at velsigenelsene fra Far vil følge. Så var det ikke forgjeves! Og jeg vil gjerne jobbe videre med saken slik at det kan få praktiske konsekvenser i mitt liv. Likhet er et begrep jeg vil være med å gi innhold i vår verden!


Et siste bilde fra periskopet: midt i fattigdommen, slummen, nøden, galskapen, ligger luksusen, et hotell jeg aldri har sett maken til, hvor vi styrtrike overpriviligerte kan slange oss på bassengkanten i noen timer, motta massasje og pedikyr for en slikk og ingenting, spise oss overmetter både på synsintrykk og gastronomiske nytelser, samtidig som vissheten om at det bak den vakkert (men flassete) malte muren ligger skur med syke barn uten mat, uten kjærlighet og uten en ide om hva som finnes på denne siden av muren. GUD, du som har oversikten, når var det det klikket for oss? Jeg vil så gjerne gi deg skylda for urettferdigheten, men det er vel en typisk ansvarsfraskivelse???
Det var godt å hvile noen timer etter ukas heftige opplevelser, men når får de som egentlig har det heftigst oppleve et øyeblikks hvile fra elendigheten???

Periskopet er nå flyttet tilbake til Skien, snøen er vakker, bekymringene overkommelige og velkjente og livet på det vante. Må dere og Gud i himmelen hjelpe meg med å beholde gangsynet! Må denne uka ikke bli forgjeves!

september 09, 2008

Jeg er så heldig, jeg...


Jeg bruker noen timer i uka i bil. Rv 36 er et godt sted å tenke. Jeg er heldig sånn, som får ha to gode tenkepauser helt for meg selv 4 dager i uka. Da tenker jeg på litt av hvert. Og etter å ha tenkt i noen måneder så kom jeg frem til denne fantastiske erkjennelsen: JEG HAR INGEN UNNSKYLDNING! Vet du hva det betyr? Jeg kan ikke gjemme meg bak et eller annet trist og leit og si at det er derfor jeg er som jeg er. Jeg må rett og slett bare innrømme at jeg er så heldig med mitt liv at jeg har all verdens grunn til å stå oppreist og møte verden. Og derfor føler jeg meg heldig... Ikke det at jeg ikke ønsker meg noe eller noen å skylde på av og til, -for det gjør jeg. Men hadde jeg hatt noen å skylde på, så hadde det vært synd på meg. Det er det ikke. Jeg har det så forbasket godt at det er min oppgave å ta ansvar for eget liv. Jeg har alltid hatt det godt. Og alt det som ikke har vært godt, det har kommet i overkommelige doser når jeg har hatt folk rundt meg som har kunnet stå der for meg. Jeg er heldig...

Og vet du hva? Jeg tør nesten ikke skrive dette, for jeg er så redd for å tråkke på noen som ligger nede. Jeg er så redd for å virke blærete, skrytete eller ett eller annet annet ekkelt... For jantes lov bor i hjertet mitt. Derfra slynges ordre ut om å holde alt positivt for meg selv. Men jeg vet ikke hvorfor alt positivt skal skjules og alt negativt prates om... Det blir liksom ikke noe pågangsmot av slikt... Hadde det vært mine egne bravader jeg var så grusomt heldig med, så ville jeg nok ligget litt lavere. Men det er ikke noe hos meg som er så strålende. Jeg opplever bare at jeg er så heldig... Jeg har ikke fortjent det på noen måte, -jeg er bare så heldig. Ikke spør meg om hvorfor

Det å være heldig er et stort ansvar. Det merker jeg. Jeg opplever at når jeg er så heldig, så er det min oppgave å stå der for andre. Jeg føler jeg har fått styrke gjennom det heldige, og så tror jeg at min oppgave nå er å være en av dem som kan støtte folk som har vært mindre heldige. Folk som ble født med dårligere odds, ( ikke spør meg hvorfor ), folk som møtte et fossefall med utfordringer på samme tid, (ikke spør meg om hvorfor ), folk som med rette har noen unnskyldninger. Jeg sitter og lurer på om jeg kan bety noe for dem...


Jeg har kommet til at ordene "heldig" og "velsignet" er tvillinger. Kanskje ikke for alle, men for meg er de det. Jeg er velsignet med foreldre, velsignet med søsken, velsignet med mann, velsignet med barn, velsignet med jobb, velsignet med økonomi, velsignet med svigerfamilie, velsignet med helse, velsignet med frelse, velsignet med land, velsignet med venner, velsignet med kjærlighet, velsignet med alt....


Jeg har ingen unnskyldning. Når jeg kommer for sent (som jeg nesten alltid gjør, desverre) så er det ikke fordi jeg ble født ti minutter for sent. Det er faktisk fordi jeg er for dårlig til å beregne tid, -og det er bare mitt ansvar. Skylder jeg på deg, så er det fordi jeg er barnslig.

Er jeg sur og grinete, så kan jeg nok prøve meg på å skylde på hormoner og stress. Men ærlig talt; jeg har ingen unnskyldning. Jeg må ta mine forhåndsregler så jeg ikke kommer inn i mer stress enn hva hormoner og temperement tåler. Det er mitt ansvar og jeg har ingen unnskyldning...


Jeg er så heldig! Takk og Hurra for deg, Gud! Jeg vil gjøre mitt liv til en lovsang for deg! Og om sangen en dag skulle stilne, og forstyrres av uro og strid; Herre, åpne på ny mine øyne, så jeg ser at hos deg er min fred! Du er så raus, Gud! Jeg vil likne på deg!

mars 10, 2008

rett sted, rett tid???

ikke lenger fullt så ny i jobben men full forvirring fortsatt... Er jeg på rett plass her i livet? egnethet er noe man visst nok skal være opptatt av. Men hvem er egnet til å være mor? Mine pasienter? tja, -definitivt ikke alle. Men er jeg det selv, da? Etter dager på jobb hvor jeg har fått innblikk i triste, tragiske og uholdbare familiesituasjoner, så går jeg hjem med en trygg følelse på at jeg er heldig med barna mine, og barna mine er heldige med meg. (og ikke minst med faren sin. Der er jeg sikker på at jeg er på rett plass! Den mannen kommer jeg ikke til å gi fra meg!) Men så er det andre dager hvor ekstremtilfellene blir mye fjernere og egne kjefteutbrudd langt nærere. Da tenker jeg at barna mine ikke fortjener en sånn elendig moder... Denne moren kunne muligens oppdratt hunder, men det er også det hun er egnet til... Men så er det engang slik at barna mine er velsignet (eller skal vi si forbannet) med akkurat denne moren... De har ingen annen, og kommer heller aldri til å få noen annen. Det eneste forbedringspotensialet som finnes er inne i meg. SCARY! Men rett plass eller ikke; det er faktisk bare sånn det er...

Rett plass... Ståplass, sitteplass, husmannsplass, fast plass, plassmangel, plaster og plasmaTV. Jeg gir opp!
Jeg føler jeg har en plass i Guds rike. Men hvor i huleste er den? Er jeg ment til å fylle plassen min på krakken hele livet? Eller er det ikke plass til meg der heller? Tar jeg for mye plass? Tar jeg plassen til noen andre? Hvem er det forresten som deler ut plasser i menighet og kirke? Om du kjenner ham eller henne (-nei det må nok være en han) så spør ham om hvor lenge man må bli på ståplassen sin med lua i hånda før man kan slippes inn i varmen. Jeg lurer så på det. Og så lurer jeg kanskje enda mer på om noen ville savnet meg om plassen min en dag var tom... Tror nok ikke det. Jo forresten; denne mannen som jeg er så fornøyd med, -han ville savnet meg. Han vil at jeg skal bli. Men alle de andre? Ville de tenkt at det blir roligere og mer behagelig i kirken om slike plasser blir stående tomme? Eller kanskje det aller beste ville vært om de kunne plastret munnen min og latt meg sitte? Da ville jeg fortsatt tjent som benkefyll, og ikke utgjort noe vesentlig prestisjetap ved at jeg skulle flyttet meg over i en annen kirke. Jeg ønsker meg jo en kirke med plasmaTV fremfor en kirke som oppfører seg som en husmannsplass et par århundrer tilbake... Men sånne fæle tanker skal man helst holde bakenfor plasteret.

Min plass... Jeg velger å fastholde troen på at en bitteliten plass i Guds verden er forbeholdt meg. Jeg ønsker å tro at jeg er brukelig til noe. Og jeg skulle ønske at de som tviler på det kunne være så vennlige å rettlede meg så jeg en gang i fremtiden kanskje kunne få følelsen av at en plass passer for meg.

Og skulle noen der ute tro at de har en melding fra GUD til meg, så tar jeg den imot med takk. Jeg lurer fælt på hva Han mener om plasser... Kanskje er jeg allerede på den plassen jeg skal være. Kanskje er det min oppgave å sitte der og vente. Kanskje ser han i sin visdom at jeg blir bedre egnet til å fylle plassen min om jeg går igjennom noen akutte stadier av plassmangel først. Ikke vet jeg, men jeg vet mye om at det er slitsomt å være tilovers. Orker ikke høre mer om at jeg er en ressurs. Orker ikke flere klapp på skuldra. Jeg vil tjene! Jeg vil gjøre noe. Jeg vil fylle mitt potensiale. Jeg vil være Guds forlengede arm på en eller annen måte...

Jeg står i tjeneste. Jeg er mor. Jeg er kone. Jeg er medmenneske. Jeg er medvandrer. Jeg er fagperson med Helligåndsfylde. Joda, jeg har en viktig og stor plass som jeg på ingen måte klarer å fylle. Likevel lengter jeg og gråter jeg etter å fylle en plass i menigheten. Trollet aldri-mett, med andre ord... Ja, det er meg der et noe gæernt med, og ikke alle de andre! Ja, gjett om! Jeg skulle ønske jeg trivdes med å sitte stille og holde munn en time hver søndag formiddag!!! Ja, jeg skulle ønske jeg var mer som folk flest. Men Han som har skapt meg sier ikke at jeg er ubrukelig i Hans tjeneste... Jeg er rar og slitsom men god nok til å fylle plassen som mor til barna mine, som samtalepartner for noen venner, som medmenneske for et og annet skakkjørt liv.

Kanskje det ikke er først og fremst en tjeneste jeg trenger... Kanskje min innerste drøm er å ha en plass som er min og som er stor nok for meg....

januar 18, 2008

Ny, ny,ny,ny,ny

Nytt år, ny jobb, nytt fag, nye muligheter, nye utfordringer, nye skremmende drømmer, nye problemer, ny PC, nye krim-bøker og nye ting jeg kommer til å elske. Tror du jeg kjeder meg? Nei, langt ifra!!! Jeg henger mer som et slips etter det dagene har å by på. Det er mange som har spurt hvordan jeg synes den nye jobben er. Si det... Jeg vet det er en jobb jeg kommer til å like svært godt etterhvert, men akkurat nå ville det vært en grov overdrivelse å si at jeg gleder meg til hver dag på jobb. Nei, ikke sånn å forstå at jeg gruer meg, heller, -neida, det er ikke sånn... Saken er bare det at jeg egentlig er en person som liker å holde på med noe jeg føler jeg kan. Jeg liker å føle en viss kontroll på de utfordringene som kan komme til å møte meg bak neste innkalling og bak neste dunk på døra. Med kontroll, oversikt og trygghet er luksusord jeg ikke kan tillate meg å benytte meg av akkurat nå. "søster, hvorfor har jeg mistet hørselen på det ene øret?" "Søster, hvorfor har jeg fått chlamydia?" "Søster, hvorfor vokser jeg så sent i forhold til de andre?" Ærlig talt så får jeg lyst til å late som jeg er døv og ikke skjønner at det er meg de snakker til. Men det er det en liten ansvarlig stemme inne i meg som forteller meg at man ikke gjør. Jeg får bare svare etter beste skjønn, si at om det er noe jeg finner ut om dette etterhvert, så kan jeg heller komme tilbake til det. Og late som om jeg er trygg. For er det noe jeg har oppdaget, så er det at jeg faktisk ikke er den som er reddest på kontoret. Det kan være et STOOOORT skritt over terskelen til helsesøsters kontor. Jeg har jo merket det for meg selv, også, men jeg brukte ikke klatretau og hjelm... Det ser det ut som om noen andre kunne trengt...

Men neida, jeg leser ikke som besatt hver kveld og ettermiddag. Til det henfger faktisk slipset for tungt... Jeg blir sliten. Innrømmer, det... Men jeg bærer frem og tilbake på den store "Helsesøsterboka", "Hverdagspediatri" og permer fulle av prosedyrer. Så alt skulle ligge til rette for at jeg skulle bli lærd og flink, men bøkene bare ligger der... Jeg har nemlig fått nye krimbøker av kjæresten min. De ligger ikke like mye i fred. -innrømmer det også, jeg... Avkobling, kaller jeg det... Stieg Larsson heter forfatteren og var neppe helsesøster. Men lesbar likevel...

Glemte å nevne at jeg også har nye undervisnings-CD-er. Vidar forer meg. Rv36 mellom Ulefoss og Skien blir arena for evangelisk forkynnelse med futt og fart. Jeg lar meg provosere, diktere, og lede til Gud i bønn. Jeg vil lære min Far bedre å kjenne. Han kjenner jo meg, så da vil jo jeg gjerne kjenne ham litt bedre også...

Også den nye PC-en, da... Den kan fort ta litt mer tid enn den strengt tatt trenger... Men det er moro, da. Nå er PC-en stor nok til å takle alle bildene våre, og det er en ny og morsom erfaring...

Så om du fortsatt lurer: JEG STRESSER! Jeg har hele tiden noe annet jeg skulle hatt gjort. Ja, jeg nevnte vel puslespillet på stuebordet? Det med 1000 brikker som jeg holder på med sammen med barna? Eller gangetabellen, som ikke spretter inn i barnehoder helt av seg selv? Eller at Tanse er syk og har feber om dagen? Neida, dette er ingen klage! Jeg har det fint. Nå må jeg springe i dusjen for vi skal på kino å se Bie-filmen om en snau halvtime...

Snx en annen gang...

november 27, 2007

ny jobb, gitt...

Hallåen, nå skal jeg ikke skrive noe deppete... Så dere av fanklubben som går inn på borgerlig liv for å få deres (slettes ikke daglige) dose med sorg og elendighet, må nå trekke dere slukøret ut igjen. Ikke det minste elendighet idag. Ok, da kanskje en liten, beskjeden beskrivelse av den sværdeles smittsomme omgangssyken som veltet hele vår staute familie. En etter en har vi jobbet og slitt for å få fyllt doskåla med halvfordøyd mat og magesafter, -men ikke en eneste av oss har lykkes... Det er noe rart med den derre potta vår. Den blir jo aldri full. Personlig kvittet jeg meg med hele to kg av min kroppsvekt på under et døgn, men doskåla ble ikke synlig fullere av den grunn. Doen vår er det motsatte av sareptas krukke. -Ikke det at det gjør meg så fryktelig mye. Jeg savner ikke elendigheta som jeg veltet ut oppi der, men den kunne jo kanskje vært såpass takknemlig at den i det minste gav meg en følelse av å ha prestert store mengder. Men blås, da, -det er ikke så viktig. Nå er far og barna igjen på beina og der de hører til på dagtid. Mor sjøl er også der hun hører til fortiden, altså hjemme, -men noen hakk mindre stelt, noen hakk mer tung i kroppen (på tross av de tapte 2 kiloene....) og ikke minst noen hakk mindre opptatt av alt man kan putte i munnen. Forhåpentligvis er det ikke lenge før alt er totalt normalt igjen... Da skal kosedressen få seg en velfortjent vask og derpå hvile...

Men denne artikkelen heter jo ny jobb... Da var det vel ikke akkurat kosedressliter jeg siktet til... Neida, Nome kommune har blitt så gruelig i beit for en helsesøster at de tenker å ta i bruk meg, gitt... Merkelige greier. Helsesøster er jeg jo ikke. Helse har jeg ikke akkurat nå om dagen, iallefall. Det nærmeste jeg kan komme må være at den derrre kommunen sikkert ikke kunne finne noen som hadde mer erfaring i det å være søster til mange... For jeg sa ifra på intervjuet at jeg var lillesøster`n til seks. Det syntes de nok var imponerende, tenker jeg... Men de tenkte nok ikke særlig langt, de folka. For hva kjennetegner egentlig en lillesøster? Jo det skal jeg fortelle dere:
1 Lillesøstre er bortskjemte
2 Lillesøstere har aldri trengt å tenke sjøl
3 Lillesøstre er heldiggriser
4 Lillesøstre eier ikke oppdragelse og folkeskikk
5 Lillesøstre tar alt som en selvfølge
6 Lillesøstre er furtne og sippete
7 Lillesøstre synes synd på seg sjøl om de har grunn til det eller ikke
8 Lillesøstre blir aldri voksne
9 Lillesøstre tror alt er så enkelt
10 Lillesøstre burde alltid forblitt små og søte

Dette vet jammen folka i Nome kommune lite om... Og takk og lov for det. Hadde de visst det, og likevel funnet at jeg hadde noe å bidra med, så hadde de nok spurt etter mine eldre søstre. De må jo være kremegnet til stillingen... Tanken har jeg tenkt selv også, men jeg deler den ikke med en sjel. For da kunne ideen kommet Nome kommune for øre, og da er jeg plutselig jobbsøker igjen...

Neida, lillesøster skal bli helsesøster. Hjælpeseg! Plutselig skal jeg være noe jeg ikke er... Nei, det skal jeg jammen ikke. Jeg er bare meg, jeg, og han som kjenner meg best pleier å si at det får holde. Jeg skal ikke late som noe som helst. Jeg skal være så mye lillesøster som jeg faktisk er. Men så skal jeg ta med meg det andre jeg er også. Jeg har ikke tenkt å trekke de barna og de ungdommene som kommer til mitt kontor ned i noen som helst gjørme. De skal opp og frem og bli modige mennesker. Jeg vil bidra med det jeg har. De som er lillesøstre skal få en ekstra liten dytt i ryggen, Bare sånn mellom dem og meg...

Men tenk, da... Jeg skal begynne å pendle riksveg 36 igjen. Den veien som jeg pendlet motsatt vei i 10 lange skoleår. Det hadde jeg aldri trodd, gitt. Er det den bitte lille budeia i meg som stikker hodet frem og bare MÅ se og kjenne lukten av jorder litt oftere? Eller er jeg kommet så langt i mitt 31-årige liv at jeg må tilbake til begynnelsen? Vil det si at neste steg er bleier, inkontinens og nedsatt evne til selv å ta til seg næring? Og innen jeg er 40 så ligger jeg igjen i fosterstilling? Fri og bevare! Det er jammen godt vi vet lite om fremtiden. Jeg føler meg ikke så aller verst akkurat nå, tror jeg. Kanskje jeg får jogge en tur så leddene ikke stivner... Nei, jeg får heller dra på shopping. Jula nærmer seg og dertil tilhørende oppgaver. Jeg får prøve å være litt effektiv. Det kan jo være at jeg ikke klarer meg uten rullatoren når julegatene blir tent. Da er det en fordel om de fleste gavene allerede er innkjøpt, pakket inn og for den saks skyld åpnet og brukt opp.

Nå skal jeg jeg ikke plage dere lenger. Dagens budskap er egentlig bare at her er det stille før stormen....

november 04, 2007

...ett helt år....


I dag er det ett år siden mor døde. 52 uker… 365 dager… Ett helt år uten mor…

Det føles fjernt. Timene vi våket, dagene vi fryktet, telefonene vi tok, menneskene vi møtte. Men tankene jeg tenkte har ennå ikke rukket å bli fjerne. Fortsatt kjenner jeg det uvirkelige, det såre, det triste, det tomme. Mor er ikke her og har ikke vært her siden denne dagen i fjor.

Hver eneste dag dette året har jeg måttet venne meg til at hun ikke kommer tilbake. Hun kommer ikke hjem fra ferie med masse å fortelle. Hun ringer ikke og spør om alt er bra med oss og ungene siden det er så lenge siden sist. Hun ringer ikke på døra med mine nyrullede duker sirlig brettet i fliskurven. Hun sitter ikke i stolen når vi kommer hjem til Åsen. Far kommer alene uansett hvor jeg møter ham.

Først tenkte jeg bare på henne som syk. Blek, svak og sliten. Alltid sittende i stolen. Men så bleknet de bildene noe og den friske, kjappe, noen ganger skarpe og levende mor kom tilbake. Den syke mora vår unnet vi hvile og Himmel. Men den friske mora vår er vond å gi slipp på. Hun skulle fortsatt å være her. Hun skulle kommet og ringt. Hun skulle aldri fått kreft. Barna våre skulle fått vokse opp med en mormor. Men det ble ikke sånn. Det gjør vondt.

Allerede er det så mye mor ikke har sett eller hørt eller fått med seg. Vi har levd videre og ting har skjedd. Verden stoppet ikke sammen med hjertet hennes; den fikk bare en ny tomhet. Tomheten etter hennes entusiastiske glede, tomheten etter hennes oppriktige interesse, tomheten etter hennes flittige hender og varme omtanke. Men vi har klart oss likevel. Vi har feiret og grått. 50-årsdag, bryllup, konfirmasjon, dåp, familiebursdager og begravelse. Mor fikk det ikke med seg. Vi må leve videre med tomheten.

Jeg bærer ringene hennes nå. De hører ikke til på hendene mine, men de varmer hjertet mitt. Jeg ser for meg hendene hvor de hørte til, -men jeg føler bildet glipper. Det er mye som glipper. Stemmen hennes er klar i noen øyeblikk, men så går liksom døra igjen. Blikket hennes dukker opp, men forsvinner som når toget ubønnhørlig sklir ut av stasjonen. Rådene og kunnskapene hennes huskes, -men var det timian eller rosmarin???

Dette var det første året. Så vet vi hvordan det var. Vi kom igjennom. Vi klarer oss. Mor hadde kjent oss igjen om hun skulle stukket innom. Men vi vet litt mer om livet og om døden nå. Sorg er ikke et ukjent begrep.

Mor er i Himmelen. Der hvor solen er byttet ut med Gud selv og gråt og savn er fremmedord. Hun er ankommet og vi er fortsatt på vei. Vi må tåle et par vinternetter og et par sommerkvelder til, så er vi nok der vi også. Den herligste å møte der blir nok ikke mor, men Jesus selv. Likevel kjennes Himmelen et hakk nærmere når mora vår er der.

”Takk, Gud, for mora vår, for minnene og for at hun kom Hjem. Og takk for at du ikke glemte oss da du hentet henne. Vi merker deg og vi trenger deg. Fyll mors minne med fred. Amen”