Ikke mer venting

Søndag morgen sluttet vi å vente. Mor fikk endelig lov til å stige inn i Himmelen. Hun var så passiv. Hun lå bare der og sluttet å puste, -og med ett var hun framme. Jeg kjenner at det er vakkert å se hvor lite vi kan bidra med for å komme inn i Himmelen. Det er en totalt passiv handling. Gud gjør jobben! Mor, -og jeg etterhvert, blir løftet av kjempearmer inn på festen! Nå er hun ikke passiv lenger. Nå danser hun med foreldrene sine, søsteren sin og barnebarnet sitt rundt tronen til Skaperen! For et syn!!!

Men vi har det ikke sånn nå. Mor er død og jeg er sliten, tom og sorgtung. Det gjør vondt å miste mammaen sin. Det blir så ensomt! Jeg har mange andre, men ingen kan noensinne fylle mors plass. Alt det mor var for meg blir bare et hull fylt av minner nå. Mange gode minner, men likevel et hull. Hun som minnene var spunnet om er borte. Tomheten i midten gjør minnene såre...

Plutselig tusen ting å gjøre, men ingen krefter til å gjøre det med. Begravelse, minnesamvær, klær til store å små, syning, blomster... Hadde det ikke vært for følelsene, kunne dette vært en riktig produktiv og interessant uke. Jeg drømmer om en vakker begravelse, men føler at ideene til å planlegge den er blitt borte.
Å fikse penklær til barna og meg selv er vanligvis ikke min tyngste byrde, men det føles så feil nå... Blomster er vakkert og jeg elsker å pynte, men kreativiteten forsvant sammen med mor, tror jeg... Syning er noe jeg har talt varmt for at er viktig for store og små, og jeg klarte å gjennomføre... Men hvordan jeg skal takle følelsene til barna, er en gåte. Jeg vil gjerne klare alt, men føler meg som en klut.


-og forøvrig har jeg det bra, pleier jeg å si. Ja, jeg kjenner at jeg er så utrolig priviligert mitt oppi det hele. En fantastisk mann som støtter helt unikt, barn som viser omsorg på sin skjønne måte, mange søsken som det er godt og greit å samarbeide og sørge med, en far som jeg er så stolt av at jeg kan sprekke(!!!), en vakker mor som nå er brud i himmelen. -og jeg som trodde at jeg skulle få innblikk i hverdagen til folk som virkelig har det vondt. Jeg har det jo vondt, men det kunne vært så uendelig mye mer som var vondt. Jeg føler meg heldig...