Kamera på reparasjon og noe som ikke kan repareres

Bloggen vår er veldig bildeløs for tiden, siden kameraet vårt ikke har det helt bra. Det kommer til å komme bedre tider på den fronten, det føler jeg meg sikker på!

Om det kommer bedre tider for gamlemor, som heller ikke har det bra, er vi langt mere usikre på. Det gjør vondt, -skikkelig vondt. Vi hadde liksom vendt oss til å leve med en langvarig kreftsykdom og hadde vendt oss av med å leve tett på døden. Nå tvinges vi inn i det igjen. Plutselig er hvert pip fra telefonen nok til å skvette og skjelve. Om det i tillegg vises i displayet at det er en fra den familien, så tar man telefonen med en hardt tilkjempet ro i stemmen, og håper at den i andre enden høres vanlig ut. Da kan man puste normalt igjen og vente på neste gang...
Det kan være godt å gråte, men ikke når man ikke aner når man kan slutte igjen. Da blir det bedre å bite tennene sammen, tenke på noe annet, heise skuldrene en etasje til og håpe at man kan beholde masken ennå en stund.
Det er slitsomt å sørge, blir det sagt. Det er slitsomt å vente på å sørge også. Den ventingen innebærer en sorg som omfatter så mye, men som ikke er helt legal ennå. Man skal jo være glad at døden ikke har kommet ennå, men hva slags glede er det? En glede over lengre tid til å vente på sorgen?

Jeg er glad for så mye. Glad for at kreften ikke hadde mer hastverk enn den har hatt. Glad for at den ikke drasset med seg mer smerter enn den gjorde. Glad for mange gode samtaler og kvalitetstimer det siste halvannet året. Glad for at personligheten hennes ikke har blitt endret. Glad for at barna har fått dette viktige halvannet året sammen med mormor. Glad for å ha en mor...

Men det er en nådeløs, skremmende venting over gleden. Jeg vet ikke hva som venter, men jeg antar at det er det vondeste jeg har opplevd. Jeg har aldri vært tålmodig, og jeg kjenner at jeg ikke er det nå heller. "Få det overstått", tenkte jeg før jeg skulle føde. Men da visste jeg at jeg sannsynligvis hadde noe fantastisk i vente etter det fæle. Nå vet jeg ikke mer enn at mor antakelig skal få reise over i det fantastiske lenge før meg, og at hun overlater oss til noe som er langt fra fantastisk. "Mor! Jeg vil være med!" Ikke fordi jeg ikke vet at jeg trengs her, men fordi jeg vet at det som venter først deg og så etterhvert meg er en glede uten venting. En glede, fred og lykke som overgår all forstand.

Takk Gud, for håpet! Håp er venting med positivt fortegn. Jeg jobber med å leve i håpet...